SNART HJEMREISE

Her nede holder vi på med å prøve og ”planlegge” hvordan vi skal i farvel med alle her nede, og det virker som det er alt for liten tid på timeplanen vår. Vi kunne godt ha utvidet døgnet med noen timer! Det blir rart å reise her ifra, men på samme tid gleder jeg meg til å treffe venner og familie igjen.

HUMORPUNKT

Kommunikasjonssvikt skjer av og til her nede, og det må vi nesten bare finne oss i, men misforståelsen var kanskje litt i største laget da Helene og Margrete forsto naboene våre slik at det var krig mellom Kambodsja og Thailand. Fullstendig overbevist, og med massevis av demonstrering av skyting (en var Kambodsja og en var Thailand) for å understreke at de hadde forstått poenget, etterfulgt av heftig nikking fra naboene våre, gikk de opp i leiligheten og fortalte nyheten videre, og sendte melding til GUS. Sendere viste det seg at det ikke var så mye å frykte i Kambodsja, for alt oppstyret foregikk i Thailand, og hadde aldri hatt noe med dette landet å gjøre. Ingen krig her…

LANDSBYGDA

Nå har vi akkurat kommet hjem fra tre dager på landsbygda i Kambodsja, og der har vi fått kjenne litt bedre på den tradisjonelle levemåten her i landet. Dette sjarmerende lille strøket fikk strøm i fjor, og så og si ingen har innlagt vann. Vi bodde på basen til ICC, og de som jobbet der tok oss med ut, slik at vi fikk se arbeidet de holder på med. Vi hoppet bakpå hver var moped, og humpet av gårde på de støvete veiene for å besøke den lokale befolkningen, se vannpumper som ICC hadde gitt dem, og fiskefarmer. Alle syntes det var enn kjekk opplevelse og få med seg, men satte pris på å kunne komme tilbake til leiligheten, ta en dusj igjen, og slippe å stå på do.

Humorpunkt;

Det er veldig vanlig å gå med munnbind i kambodsjansk trafikk, noe som etter hvert har blitt en liten personlig spøk blant oss i teamet. Det har enda ikke skjedd at vi har kjøpt et slikt et, selv om vi snakker om det rimelig ofte når vi sitter i rushtrafikk og blir forgiftet av alle eksosskyene rundt oss. Da vi var på landsbygda, var det bare to hjelmer til utlån, og til lindas store frustrasjon stoppet dermed sjåføren hennes for å kjøpe et munnbind til henne istedenfor, som hun måtte gå med hele dagen. Margrete følte seg heller ikke så heldig, for hun fikk et sjal tullet rundt hele hodet, som skulle beskytte mot den sterke solen. Skal det være kambodsjansk, så skal det være kambodsjansk…

SIEM REAP

Etter besøk i Ankor Wat og Margretes gjenforening med resten av teamet startet arbeidsoppgavene våre i Siem Reap en tidlig tirsdags morgen klokken 07.00 med ”fitnes” hos jentene på White Doves. Dette er ett senter for jenter reddet ut av prostitusjon og arbeidsoppgavene våre går for det meste i engelskundervisning, som i Phnom Penh, i tillegg til en halvtime med morgen gymnastikk. Dette opplegget og senteret er virkelig ett flott tiltak og vi kan se at Gud jobber med og gjennom disse jentene. Vi kan anbefale dette stedet!

På ettermiddagene drar vi ut til slummen ett lite stykke utenfor byen, sammen med en tolk fra White Doves. Vi har tatt over engelskundervisningen for en gruppe barn på ca 30 stykker i alle aldere. Det foregår i ett lite sjarmerende hus, bygd av palmeblader og med ett skittent betonggulv. Det er plassert sentralt i slumområdet. Undervisningen er rettet mot barn som kanskje har begynt på skolen allerede, men problemet er at mange har ansvar for sine yngre søsken og derfor tar dem med seg til undervisningen. Det er mye liv og røre, men vi har funnet noen smarte triks for å holde dem i sjakk og å få lært dem engelsk.

Veien bort er ett kapittel for seg selv. Vi har fått kjøre sykler for første gang siden vi kom ned, noe som var helt fantastisk! Vi hompet av gårde på de hullete veiene og Ingrid har sittet sidelengs bakpå for første gang i sitt liv. ”Det er faktisk mye mer behagelig!”

Vi trives i Siem Reap, men gleder oss også til å komme tilbake til Phnom Penh igjen. Margrete synes det er godt, men litt rart å være tilbake i Kambodsja igjen, etter en snartur til Norge.

Humorpunkt:
Etter Kids club i slummen i dag kom Ingrid tilbake med 6 store, feite, sorte lus krablende rundt i hode bunden. Nå mangler vi bare Margrete, så har hele teamet hatt sin runde.

Vi har fått maur i maten, i sengene og i klærne våre. Vi har derfor lært å spise mat tilsatt litt mauresmak, satser på at det bare er litt speider krydder.

Her på teamet er det Ingrid som (etter resten av teamets mening) har fått mest utvannet dialekt. Gleden var derfor stor da en fra det norske DTS teamet sa at Helene egentlig ikke hørtes ut som hun var fra Grimstad – men fra Kristiansand!

Vår valentines forkost endte med at en diger rotte ble slått i svime med en sandal midt i restauranten og ble båret ut på kjøkkenet som vi nettopp hadde fått maten vår fra. Takk Gud at vi var ferdige med å spise….

SIEM REAP

Ankor Wat er virkelig Kambodsjas store kjennemerke og nasjonale stolthet, og du finner det store tempelet i flagget. Alle kambodsjanere kjenner til stedet og våre forventninger var virkelig høye da vi torsdags ettermiddag satt i tuk-tukene på vei mot målet.
Med sommerfugler i magene og kriblende kropper så vi tempelet komme nærmere og nærmere. Klumpen i halsen bare vokste seg større og større da vi så alle turistene som ødela de ellers perfekte bildene vi kunne tatt av dette tusen år gamle mesterverket. Japanere og koreanere med store speilreflekskameraer og voldsomme guidede turgrupper finnes nok på hvert ett bilde. Vi er bare takknemlige for at vi tidligere på dagen hadde stått opp klokken 3 for å få med oss soloppgangen og tempelet ”bayon” med alle fjesene. Selvsagt er det ingen mennesker, ant enn oss, som er dumme nok til å stå i kø foran billettlukene nesten en time før det åpner, klokken 5.
Vi forstod likevel at Ankor Wat er hjertet og stoltheten til Kambodsja da vi beveget oss forbi inngangsmurene og inn i selve tempelet. Med utsmykkinger på hver en søyle og dekorasjoner hugget ut i steinveggene slo dette oss som litt av en jobb å sette sammen! Dette inntrykket er vanskelig å beskrive med ord, men var helt fantastisk!

TA PROHM

BAYON